Speilbilde av henriette

Jeg eier intet.

Han stod ved speilet. Håret lå i blonde lokker og hvilte på skuldrene. Den svarte skjorten var skreddersydd til han og dressbuksen hadde fin søm. Klærne gjorde han høyere, eldre og mer vakker. Mer lik han. øynene hans var iskalde, to grå iskrystaller som fikk folk til se vekk, redde for fange hans oppmerksomhet.

"Han har sin fars øyne, så lik faren."

Ansiktet var lyst, som porselen, kjeven sterk og kinnbeina høye. Nesen hadde en aristokratisk knekk og fyldige lepper rammet inn feilfrie tenner.

"Så kjekk han er, akkurat som sin far."

Han sto og stirret på sitt eget speilbilde med skarpe øyne. "Så lik." hvisket han, "Så lik…"

Han løftet hånden, strøk den sakte over det kalde speilet. Han gav sin far et bittert smil før han sendte knyttneven mot han. Faren sendte tilbake det samme bitre smilet før han falt mot gulvet, der han lå urørlig og like kald som før.

"Hvorfor kan du ikke være fornøyd, HVORFOR ER JEG IKKE NOK?"

Det fagre ansiktet var forvridd i depresjon, der han sank ned på knærne ved siden av faren. Han strekte ut hånden og møtte farens kalde fingre. Fingrene var sterke og kalde, de slynget seg rundt hånden hans og presset seg hardt inn mot håndleddet. Dypere og dypere, de skjæret seg inn, gjorde han svakere, svimmel. De presset han ned på gulvet.

De lyse lokkene lå mot farens identiske lyse lokker. Faren slapp takket om

håndleddet hans, han var fri nå.