Over havet

Summarum:

I en rask og tankeløs handling sender Bella Swan en flaskepost på havet. Flaskeposten når England, hvor Edward Cullen finner den, og dermed begynner brevutvekslingen, noe som leder til mer en noen av dem forventet. AH

Kapittel 1: Bella Swan

"Bella, vennen. Hvordan har du det?" Jeg kunne høre bestevennen min rope mykt på meg. Jeg åpnet øynene, og ble møtt med et skarpt lys av fluorescerende lys fra sykehus. Jeg stønnet trøtt før jeg snudde meg på siden, og kommer ansikt-til-ansikt med Alice Brandon, den aller beste vennen min.

"Hei, kjære," sa hun glad, hvilte hodet i armene på toppen av madrassen min. "Jeg var bekymret for deg. Men, vet du hva? Han doktoren sier at dette er din siste dag her! Systemet ditt er nesten friskt igjen. Dette var bare et lite lykketreff forkjølelse, som gikk litt over bord, er ikke det vidunderlig?". Jeg smilte og gravde hodet mitt enda lenger ned i puta.

"Det er bra, Ally," hvisket jeg. "Jeg kan ikke vente med å bo hjemme for en gangs skyld."

Helt siden jeg var liten har jeg hatt forferdelig immunforsvar. Til og med den mest uskyldige forkjølelse eller influensa kunne sende på sykehuset. Vanligvis kunne det gå en uke før jeg ble noe bedre. Lenger enn det, jeg måtte legges inn på sykehuset. Jeg bor rett utenfor byen, i et stort strandhus. Det overser havet perfekt, fyller meg med frisk og deilig sjøluft. Etter jeg ble ferdig med collage, startet jeg mitt eget firma, hovedetasjen i huset mitt var et bakeri. Jeg lagde spesialiteter og tilbød mat til store fester. Alice var hjelpekokk, faktisk så gjorde hun i stand maten ved komfyrene sammen med resten av teamet vårt.

Jeg så på at Rosalie og Jasper Hale, tvillinger, kom inn i rommet, mens de vinket til meg. De var to av de beste vennene mine, og gode servitører. Jasper og Alice hadde gått ut i noen få år nå, og jeg hadde på følelsen at han kom til å fri til henne snart. Jeg kunne ikke forventet meg noe mindre heller. De var kjærester i High School, og nå, som 23 år, var de mer enn klare for det.

"Så," sa jeg, og strakk meg bredt. "Hvem av dere tapere er det som skal kidnappe meg ut av dette stedet?" Alle lo, og Rose satte seg på fotenden av sengen.

"Det er bra du føler deg bedre, Bells. Vi har blitt booket til en fest i kveld" Jeg gliste.

"Hva er det denne gangen? 50års jubileum? Bar Mitzvah" Jasper klukket og vevet fingrene sine med Alices.

"Det er en kontorfest, pensjonstilværelse eller omplassering. Jeg hakke' peil. Det eneste vi skal er å servere mat." Jeg satte meg opp i sengen, følte meg helt forynget, klar til å ta på meg hver oppgave de satte meg på. Akkurat da kom doktoren gående inn.

"Nå Bella, jeg vet at du føler deg mye bedre, men du må fortsatt ta ting rolig, okay?" Jeg nikket med et stort smil, og dro på meg sokkene." Når du kommer hjem, så vil jeg at du skal være varm hele tiden. Det burde holde deg fra å bli syk, det vil bli bedre for systemet ditt om du kan være frisk litt lenger, okey?"

"Krystallklart" utbryter jeg, drar jakka på igjen. "Jeg snakker med deg en annen dag Dr. Collins. Den kaken skal være klar i tide til Mae's fest i morgen!" Hun slang på et par ord til før jeg var på vei ut av døra med vennene mine i hakk i hælene. Jasper kjørte meg hjem mens Alice og Rosalie begynte å lage forberedelser til det vi trengte til den kontorfesten.

Å åpne døra til strandhuset mitt gjorde meg gladere enn jeg hadde vært på lenge. Jeg rullet opp ermene, med kurs for kjøkkenet. Alice var helt gira, danset rundt i den ermeløse kjolen sin. Vi jobbet i timevis, gjorde klart alt helt perfekt før jeg så på at de satte av gårde i catering bilen på vei til festen, etterlater meg igjen for at jeg skal bake alle brødene og småkakene til dagen etter.

Med en gang jeg hadde noen få vareparti ferdig og i ovnen tok jeg et glass med kaldt vann og pakket meg selv inn i et teppe, sittende i go'stolen ute på verandaen. Jeg stirret ut over havet, føttene mine proppet opp på gjerdet og plutselig, følte jeg meg så ensom. Jeg forsto at jeg bare levde i en by, når det var billioner av andre byer rundt om i verden. Der, rett over havet, var et helt kontinent, fylt med mennesker som lever livet sitt likt hver dag. Her var jeg, sittende alene mens vennene mine drev firmaet mitt. Og det var bare delvis ok for meg.

Jeg følte for å gjøre noe spontant, noe jeg ikke trengte å fortelle dem om. Så, mens jeg stirret på bølgene som rullet inn over stranda og glitringen av måneskinnet i vannet, husket jeg en dag på barneskolen. En klassekamerat av meg hadde kommet med et brev fra frankriket. Et brev hun skulle svare på fra en flaske.

Jeg hoppet opp fra stolen min. Ikke det at dette kom til å virke eller noe, og jeg hadde ingen ide om hvordan jeg skulle få den forbi tidevannet, men dette var noe jeg hadde lyst til å gjøre. På en bil papir skrev jeg ned adressen min, også startet jeg brevet. Jeg skrev om at jeg var mye syk, jobben min, huset mitt. Jeg skrev om vennene mine, og mest av alt; skrev jeg om meg selv. Forbildene mine og hva jeg trodde kom til å skje med brevet.

Jeg fant en gammel vinflaske i skapet og rullet sammen papiret, dyttet det inni. Jeg dyttet korken hard inn før jeg forseilet den med voks fra en av Alice's parfymerte telys. Så tok jeg litt pakke teip for å forseile korken enda bedre. Jeg klukket til meg selv mens jeg gikk ned trapp og ut på stranda. Jeg vet ikke hva jeg ventet meg, men det var det største og dummeste sammentreff å se et par dytte båten sin ut mot vannet.

"Unnskyld meg?" ropte jeg. De frøs og snudde seg til meg nervøst. Jeg var vant med at folk gikk på eiendommen min for å dra og svømme, kjøre båt eller noe ved vannet. Det spilte egentlig ingen rolle. "Skal dere langt ut?"

"Uh, ja. Vi hadde planer om å dra hvert fall et par mil ut, for å se på stjernene." sa gutten. "Er det greit?" Jeg smilte og gikk nærmere han.

"Nei, det er perfekt. Jeg bryr meg egentlig ikke" forklarte jeg. "Gjør det akkurat når det passer deg. Men… kunne du ha gjort meg en tjeneste?" Han nikket. Jeg ga kjæresten hans flaska. "Med en gang du er langt nok ute, kan du kaste ut denne? Jeg vil se om den i det hele tatt kommer seg noe sted, ok?" Gutten smilte og samtykket med meg før han ønsket meg en god natt. Jeg gliste til meg selv idet jeg så på dem flytte seg nedover på stranden.

Jeg snudde meg mot huset, og plutselig følte jeg meg som en idiot! "Ah, dette er enten den kuleste tingen jeg har gjort, eller den teiteste tingen jeg har gjort. Definitivt den teiteste. Skulle ønske jeg ikke hadde gitt den til dem. Må jo elske spontanitet. Jeg skal stoppe og prate med meg selv nå. Ok" Alice hadde ledd om hun hadde hørt meg snakke med meg selv nå. Jeg sukket og gikk trøtt opp til bakeriet, klar til å ta brødene ut, og lure på hva som kom til å skje med brevet mitt.

Selvfølgelig… svaret mitt kom til å komme om noen måneder.