"Jeg har en bil."

"Nei," sier Hans igjen. "Bilen din er ikke utstyrt til dette."

Bobby er utstyrt til mye. "Har du sett bagasjerommet mitt?"

"Jeg trenger ikke se bagasjerommet ditt," sier Hans. "Bilen din er en svekling."

Bobby henter sekken sin uten videre protester, men tar med seg ulike typer våpen og ammunisjon. Han har ikke den fjerneste anelse over hva som tar knekken på troll, og han vil heller være forberedt på alt. Hans ser på utvalget med skepsis.

"Føre var?" Hans ser ikke ut til å forvente noe svar, ettersom han snur seg og går tilbake til sin egen bil. "Bedre enn ingenting."

De snakker ikke mye mens Hans kjører oppover, men Bobby forteller om noe av det han har møtt på reisene sine, og Hans stiller ett og annet spørsmål. Det tar ikke lang tid før Bobby finner ut at Hans har støtte fra staten, og han er ikke overrasket; med en bil som dette må han bli stoppet i kjøretøyskontroller stadig vekk.

"Jeg har for mye å gjøre til å unngå politiet," sier Hans. "Det er ikke så mange av dem i denne delen av landet uansett."

Bobby har ikke sett en politibil på flere dager, så det kan være noe i det. "Er vi fremme snart?"

"Nei."

"Hvor langt er det?"

"Langt om lenge og lengre enn langt."

Bobby vet ikke om Hans spøker eller ikke.

Bobby sukker tungt og stirrer ut av det skitne bilvinduet. Ute blir det mørkere og mørkere.

De kjører opp i fjellene, og mens det ikke var snø nede ved sjøen, ligger den tykt her oppe. Nå på vinteren tar det lang tid mellom hver gang de ser andre biler. Langs veien ser han merkelige steinstabler overalt, dekket av snø. De ser ikke naturlige ut.

Fra tid til annen stopper de langs veikanten, tar på seg truger og går et lite stykke fra veien. Hans tar opp en plastbit med svarte streker på og holder den opp mot landskapet. "Steinene har ikke flyttet på seg," sier Hans.

Bobby sender ham et spørrende blikk. Hans tar ikke hintet. "Er det viktig?" spør Bobby.

"Tegn på troll," sier Hans.

De kjører videre.

"Steinstablene," sier Bobby plutselig. "Hva er de et tegn på?"

"Turister," sier Hans, og rynker på nesen. "De har en merkelig trang til å markere seg."

Bobby synker ned i setet og trekker capsen over øynene.

"Der," sier Hans etter en liten halvtime, og peker opp mot venstre. "Oppi fjellsiden der. Der er det et trollhi."

"Hvordan vet du det?"

"Fant det for noen år siden. Det er tomt nå. Måtte avlive trollet etter at det veltet en turistbuss."

"Så du dreper troll."

"Man dreper ikke uskyldige troll," sier Hans strengt. "De kan ikke hjelpe for at idioter vandrer inn i revirene deres."

"Men når vet du at du må... avlive et troll?"

"Når det skjer noe utenom det vanlige," sier Hans. "Mest troll som går utenfor revirene når de får teften av kristenmanns blod."

"Kirstenmanns..."

"Kristent blod."

"Ah."

"De fleste kristne tror ikke på troll," sier Hans. "Du er vel ikke kristen?"

Bobby snur hodet og ser ut av vinduet. "Nei," sier han. "Jeg er ikke en kristen."

Det hadde vært løgn for noen år siden, men nå har Bobby har sett og gjort for mye til å tenke særlig på det.

Hans kjører inn på en mindre vei - Bobby så ikke at det var en vei før Hans svingte inn, og det eneste som markerer den er tynne trestolper som stikker opp av snøen på hver side - og de stopper ved en liten hytte.

Hans skrur på lyset. "Det er sent," sier han. "Vi må gå et godt stykke om du skal se troll. Sov mens du kan."

Hytten er sparsommelig møblert, men har to små rom og et knøttlite bad. Det første rommet er stue og kjøkken, i den grad man kan kalle det noen av delene, mens det andre har to smale senger. Bobby setter fra seg sekken før han legger seg ned. Han har bare tenkt til å vente til Hans er ferdig på badet, men sovner før han vet ordet av det.